Tuesday, March 8, 2011

PUTTING MY FOOT IN IT - kommentar til Hans Rosenberg





























For å få noe utbytte av denne saken bør du ha lest Hans Rosenbergs artikkel ”Jag dömer din hund för dagen, du dömer mig för resten av livet”, den kan lastes ned på: www.gardshund.com/domareskk.pdf

I sin ingress er Hans Rosenberg, som er informasjonsansvarlig i Svenska Kennelklubben, nøye med å påpeke at artikkelen hans er fra ham personlig, men at temaet ar aktuelt for hunde-organisasjonene. Jeg ønsker å gjøre det samme prinsippet klinkende klart hva gjelder min respons her, som er skrevet helt på eget initiativ.

Putting my foot in it
I alle sporter eller konkurranser der en dommer, eller et dommerpanel, avgjør hvem som vinner vil det alltid finnes noen som klager, noen som er misfornøyde eller som blir fornærmede. Hvis man vil ta del i, og lykkes i, hundesport må man akseptere kjøreregel nr. én: Det er dommeren som dømmer. Til tross for dette faktum har man siden hundeutstillingenes morgen, i Storbritannias viktoriatid, fra ringside likevel livlig debattert dommernes avgjørelser. Denne aktiviteten er så innarbeidet at jeg neppe tror Hans Rosenberg klarer å få noen slutt på den. Noe helt annet er det at enkelte utstillere velger å boikotte dommere på grunnlag av resultathistorikk. Men dette er vel knapt noe nytt heller – og det er nok et fenomen som dessverre blir svært vanskelig, om ikke umulig, for Rosenberg å komme til livs.

Mangler dommere sunn fornuft?
Rosenberg stiller spørsmål til om vi utstillere tror at alle dommere mangler sunn fornuft. Jeg er lagt på vei enig i hovedbudskapet til Rosenberg i artikkelen hans, men i dette avsnittet er han unyansert. Hvorfor skulle dommere være mer fornuftige enn andre mennesker? Hvilken vitenskap bygger han i så fall denne teorien på?

Jeg tror at den sunne fornuften er nokså jevnt fordelt mellom dommere og utstillere. En god dommerutdanning er sikkert svært verdifull og gir sannsynligvis en svært god fagkompetanse, men mener Rosenberg virkelig at den utstyrer alle dommere med sunn fornuft? Dommere er vel skapt som alle andre mennesker, av kjøtt og blod, som både kan ta feil og også gjøre feil?

Tillit til en dommer er noe som bygges over tid, basert på hvordan dommeren opptrer i ringen og hvordan han over tid dømmer. Min påstand er at en utdanning i seg selv ikke automatisk gir dommeren noen autoritet, eller rett til tillit. Nei, som i de fleste andre sammenhenger i livet ellers: Tillit noe som må bygges opp og "fortjenes" over tid.

Apropos sunn fornuft: Miss Betty Penn-Bulls (Kennelgarth) favorittuttrykk skal ha vært: There is no such thing as common sense – it is very uncommon!

Ytringsfrihet
”Är vi allas egendom?” spør Rosenberg i sin artikkel. I Sverige vet jeg ikke, men i Norge er svaret utvilsomt: Ja, det er du. Da en hundeutstilling er en begivenhet som finner sted i det offentlige rom og er forhåndsannonsert i flere former for media og er åpen for publikum, må man nok anse et dommeroppdrag som en offentlig handling - med alt hva det innebærer. Norsk media opererer etter Vær Varsom-plakaten som er et sett med etiske normer som pressen skal følge. I avsnitt fire kan du lese om publisering: http://presse.no/Pressens_Faglige_Utvalg_PFU/Var_Varsom-plakaten/

Jeg synes en dommer skal akseptere (om han blir spurt) å la seg avbilde for eksempel på et BIR/BIM-bilde, og samtidig forstå at disse bildene blir publisert både i tidskrifter, på nett, eller i sosiale medier. Han må også tolerere at resultatene fra en utstilling blir publisert (det er jo han som har bestemt resultatet). Til sist i Vær Varsom-plakaten står det at ord og bilder er mektige våpen, misbruk dem ikke! Dette er selvsagt noe flere burde tenke på langt oftere. Både utstillere og dommere. Selv om vi i Norge fortsatt har ytringsfrihet, er det smarteste alltid å tenke før man ytrer.

Vurderingsgrunnlag
Rosenberg  skriver også ”Hundarna ska bedömas efter gällande rasstandard med hänsyn tagen till fel och förtjänster”. I teorien er jeg selvsagt enig men ham i dette, men det finnes faktisk langt flere variabler å ta hensyn til – noe alle utenom de aller ferskeste nybegynnere vet.

For å komme med ett eksempel: Vising av hunden. Noen dommere vil ofte at hunden skal vise seg – i tillegg til at den skal se så lik ut som hva den gjeldende rasestandarden beskriver. For andre dommere derimot kan det være nok at hunden går én meter fra kanten av ringen fram til bordet for å bli bedømt. Det aller verste en utstiller kan oppleve er de dommerne som dømmer med vel utviklet schizofreni, d.v.s. at én utstiller får gå tre-fire runder, mens en annen  går rett til bordet. Jeg vet at dette eksempelet er et ekstremtilfelle, men jeg kunne ha beskrevet mange flere underlige situasjoner i ringen som jeg har opplevd. Derfor har jeg lurt på om ikke grunnlaget for en dommers vurdering burde vært nøyaktig lik for alle? Jeg tror dette ville bidratt til å øke utstilleres tillit både til dommere og til systemet.

Når det gjelder den konkrete rasestandarden er det slik at den er ulik i ulike land og på ulike kontinent hos mange raser. Ville du ikke være enig i, Rosenberg, at en som skal dømme for eksempel skotsk terrier i Norge burde kjenne til rasebeskrivelsen i landet skal dømmer? For å komme med ett eksempel: Jeg har ved flere anledninger vært tilstede på utstillinger der absolutt alle deltagende skotter i sine kritikkskjemaer har fått som feil at de ikke har hoder med parallelle plan (hvilket det ikke står et ord om i standarden). Slikt bygger ikke akkurat tillit.

Et klageorgan
De aller, aller fleste dommere gjør en utmerket jobb i ringen, men som du sikkert også skjønner så oppleves det som totalt meningsløst å stille hunder for en dommer som ikke engang har satt seg inn i rasens standard i det landet han dømmer. Ikke bare er det meningsløst, det er også bortkastet tid og penger.

Om en elev i mitt yrkesliv som lærer er misfornøyd med en karakter jeg har gitt ham, eller han mener at den er urettferdig, har han rett til å, mot at han kommer med begrunnelser, klage på karakteren han har fått av meg. Jeg har til dags dato til gode å oppleve at noen utstiller offisielt har klaget på en dommeravgjørelse på noen utstilling. Med tanke på hvor mange utstillinger det avvikles og hvor mange hunder som stilles i løpet av ett år, synes du dette virker rimelig? Dette er sikkert en provoserende tanke for de fleste, men om det var lettere (eller mulig) å klage offisielt, ville dette ikke avlive de fleste misforståelsene Rosenberg hevder utstillerne har?

Konsekvenser
Når jeg vurderer mine elever vet de på forhånd nøyaktig hva de skal vurderes i. Dette skaper trygghet, som gir et bedre læringsutbytte for eleven. Noen vil t.o.m. hevde at dette er stimulerende og motiverende for eleven. Om eleven verken liker læreren, eller lar vær å møte til den forhatte lærerens timer, får eleven ingen karakter.

Som Rosenberg selv er inne på så kan utstilleren vise hunden sin for en annen dommer uka etter, dersom han misliker hvordan en bestemt dommer dømmer. At en dommer boikottes får ingen konsekvenser for utstillere, men det kan få ganske store konsekvenser for dommeren og kanskje også for utstillingsarrangørene som gjerne vil tjene penger på det de driver med. ”Vi – utställare, uppfödare, funktionär och domare – har alla ett stort ansvar för den sport som vi själva valt och som vi så högt värderar och lever för”, skriver Rosenberg. Jeg er enig, dette er et ansvar alle må dele, også dommerene. Men eventuelle negative konsekvenser som følge av mistillit mot en dommer er langt større for ham enn for utstilleren. Om en dommer får et frynsete rykte blir han etterhvert en ”dommer non grata” - blandt både utstillere og arrangører. Rosenberg (og alle andre dommere) bør derfor kjenne sitt ansvar i sin dommergjerning og huske på at vi hundeutstillere lever i frie land, ikke i diktaturstater ledet av hundeorganisasjoner.

Politikk
Hans Rosenberg skriver at ”Även bland oss domare finns det de som tror sig sitta inne med facit, de som vet vilken hund som alltid är den rätta vinnaren etc. Dessvärre drar de sig inte heller för att påpeka det vid mindre lämpliga tillfällen.”

Når vi som utstillere nå får bekreftet at dommere snakker med hverandre om hverandres (og andres) hunder og om plasseringer, vil det ikke også derfor være helt naturlig –eller i alle fall mulig - at noen mindre selvsikre dommere lar seg påvirke av alt dette snakket? Er det virkelig så utenkelig at ikke absolutt alle dommere har like stor integritet som Hans Rosenberg?

Mange dommere driver dessuten eget oppdrett. Når dommere dømmer hverandres hunder trengs det solide, rakryggede dommerfolk med ekstraordinært store porsjoner moral om rett skal bli rett. Jeg håper at de etiske dilemmaene en dommer kan erfare er noe det vies mye oppmerksomhet til i dommerutdanningen deres.

Cindy Cooke (Anstamm) fortalte meg i et intervju jeg lagte med henne i 2009 at det er umulig for en hund å vinne på høyt (nasjonalt) nivå i USA uten å ha et digert markedsføringsbudsjett. Tror Rosenberg at det reklameres for å bygge merkevare av kennelnavnet? For å selge fremtidige valper? Eller er det for å imponere/påvirke dommere? Jeg holder en knapp på sistnevnte. Men dommere som dømmer i USA er sikkert mye lettere å manipulere enn svenske dommere.

Åpenhet
For å skape tillit og for å unngå misforståelser tror jeg at større åpenhet i bedømmingen er veien å gå i fremtiden. Hvis en dommer dømmer åpent og forklarer underveis hvorfor han forkaster noen hunder, og plasserer andre, vil vi som utstillere lettere akseptere hans avgjørelser. Jeg er sikker på at en slik åpen bedømming vil også gi økt læring, forståelse og stimulere interessen i rasemiljøene. Vi får det til på uoffisielle shows – så hvorfor ikke også på de offisielle?

For å konkludere
Dommeren dømmer som oftest, men ikke alltid, en hund uavhengig av tidligere meritter. Noen utstillere, men ikke alle, dømmer dommeren på grunnlag av tidligere dommermeritter – men hva annet har egentlig utstilleren å dømme etter?

Peter R. Hewitt
Eksteriørutstiller siden (bare) 2002

PS: For at en dommer skal bli god bør han strebe etter visdommen til kong Salomo, og nøytraliteten til landet Sveits.

Foto: Montasje

No comments:

Post a Comment